Her er en samling av ekonomi kriser som rammet Norge mellom 1900-2015

Finanskrise etter andre verdenskrig

Tysklands og aksemaktenes erobringer (blått) i Europa under den andre verdenskrig
Norske frivillige i Nord-Finland under den finske vinterkrigen, mars 1940.

Se også Norge under andre verdenskrig

Når andre verdenskrig utbrudd nærmet seg var såvel de allierte som Aksemaktene redde for at deres fiender skulle få makten over Skandinavia. Storbritannia regnet med at Tyskland planla invasjon, og hadde ikke lyst til å kjempe der. Samtidig fryktet Tyskland for at Storbritannia kunne få baser i regionen og hevdet at de hadde mistanke om hurtig invasjon. I tillegg satte Tyskland stor pris på den jernmalmen de mottok via Norge, og de kunne ikke klare å unnvære den. De hadde videre et godt øye til de norske isfrie havnene. Det gjorde landet til et primært mål med Danmark som sekundært mål, mest for å muliggjøre invasjonen av Norge. Etter måneders planlegging invaderte Tyskland både Danmark og Norge samme dag, 9. april 1940.

Reaksjonen fra de to landene var svært forskjellige. Danmark overga seg bare to timer etter invasjonen med et tap på kun seksten mann. Hensikten var å unngå sivile tap samt å få en fordelaktig avtale med Tyskland. Norge nektet derimot å overgi seg og kjempet for full kraft. De vestlige allierte sendte militær assistanse, men innsatsen ble ikke styrt ordentlig. Derfor måtte Norge også overgi seg til angriperne, og dette skjedde 10. juni 1940.

Danmarks strategi viste seg å være mer fornuftig på lang sikt. Det var en av grunnene til at Tyskland ga landet utstrakt selvstyre. En annen grunn var at de ikke hadde noe egentlig formål med Danmark. Etter invasjonen ville de ikke bare gi opp landet, men så det som en fast del av deres rike. Dessuten ble danskene betraktet som arier av nazistiske ideologer, hvilket også var til landets gavn. Alle disse årsakene gjorde at Danmark kunne beholde parlamentet sitt, kongen og store deler av de normale samfunnsfunksjonene. Imidlertid vokste bitterheten mot Tyskland, og mindre sabotasjehandlinger rettet mot tyske interesser ble vanlige. Tysklands reaksjon var å sette den danske samlingsregjeringen ut av spill og innføre krigsrettstilstand.

Norge ble behandlet langt mere hårdhendt under hele besettelsen. Opposisjonspartier ble forbudt, og Nasjonal Samling fikk alle regjeringspostene. Vidkun Quisling ble innsatt som diktator. Fagforeninger fikk kun lov til å eksistere hvis de aksepterte nazistisk kontroll. På tross av disse undertrykkende foranstaltninger var det allikevel en ganske stor grad av samarbeide. Omkring ti prosent av befolkningen støttet det nazistiske partiet, og en del fler gikk inn for deler av programmet deres. Overordnet sett var der likevel en fiendtlig stemning, noe som skyldtes at det var åtte tyske soldater for hver nordmann.

Danmark og Norge hadde også forskjellige tilnærminger til samarbeidet om Tysklands folkedrapspolitikk. Danskene gjorde en betydningsfull innsats for å beskytte de danske jødene. Mer enn 96% av den jødiske befolkningen ble reddet, både ved å bli transportert i sikkerhet i Sverige, og andre ble holdt skjult av kristne danske familier og organisasjoner. Det norske politiet hjalp derimot til med å fange de norske jødene. Dette var medvirkende til at 40% av de norske jødene ble myrdet i de nazistiske konsentrasjonsleirene.

Som det eneste av de tre skandinaviske landene ble Sverige ikke invadert og holdt seg nominelt nøytrale gjennom krigen. De lyktes med å holde fred med tyskerne ved å holde dem med ønskede råstoffer. Den svenske regjeringen var meget påpasselig med å unngå å hisse opp nazistene, og man gikk så langt at man overtalte avisredaktører til å utøve selvsensur i denne retningen. Det var likevel unntak fra deres nøytralitet. For eksempel ga de asyl til jødene som unnslapp fra Danmark, og de ytet i mindre omfang humanitær hjelp til Finland under vinterkrigen.
Etterkrigstiden
NATO–land markert etter det året de ble medlem. Norge og Danmark ble medlem av NATO ved opprettelsen, men de øvrige skandinaviske landene ble ikke medlemmer.

Etter avslutningen på andre verdenskrig var alle de tre skandinaviske landene enige om at det var bruk for en slags felles forsvarspolitikk. De begynte å forhandle om en skandinavisk forsvarsunion. Ideen var at de tre skandinaviske landene, hvis de gikk inn i en allianse, skulle fortsette å være suverene land, men handle som en samlet blokk i utenriks- og sikkerhetsspørsmål. Det ble forhandlet om den foreslåtte union i en felles skandinavisk komite over vinteren 1948–1949, men kaldkrigsspenningene mellom USA og Sovjetunionen samt forberedelsene til en vestlig allianse, som resulterte i vedtaket om Atlanterhavspakten, overskygget disse forhandlingene. Da det ble kjent at den vestlige alliansen ikke kunne ruste de skandinaviske landene før deres egne presserende behov var dekket, betød det et vendepunkt for Norge, som trakk seg ut av forhandlingene. Danmark var fortsatt innstilt på å gå inn i en allianse med Sverige, men svenskene kunne ikke for alvor se fordelene ved en slik allianse, og forslaget falt endelig til jorden. Norge og Danmark gikk etter dette med de landene som stiftet Atlanterhavspakten og ble medlemmer av NATO. Sverige forble nøytrale etter en opphetet debatt. Noen gir svenskene æren for at Finland kunne holde seg utenfor jernteppet, idet Sovjetunionen kunne ha følt seg truet hvis de med Sverige hadde et NATO-land så tett på.

Ekonomisk krise etter europeisk integrasjon

Kartskissse over de land og områder som inngår i Nordisk Råd.

De nordiske landene etablerte Nordisk Råd i 1952 og den nordiske passunionen to år senere.

Etter en folkeavstemning i 1972 ble Danmark i 1973 som det første skandinaviske landet medlem av EF, som senere ble til EU. Sverige trådte inn i EU i 1995; etter Sovjetunionens fall følte Sverige at de kunne tillate seg dette uten å provosere. Norge står fortsatt utenfor EU etter folkeavstemninger om medlemskap i 1972 og 1994, men landet har underskrevet Schengen-traktaten og er medlem av EØS (Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde). Ingen av de skandinaviske landene har sluttet seg til euroen, hvilket ble nedstemt etter folkeavstemninger i både Danmark og Sverige. I alle de skandinaviske landene er det en betydelig grad av skepsis for Euroen på tross av deres entusiasme for samarbeide og multilateralisme. Danmark stemte nei til Maastricht-traktaten i 1992, hvilket ga anledning til uro i samfunnet og tvang gjennom en gjenforhandling, herunder en valgfrihet om den foreslåtte felles valuta.